08.09.2012 23:42

Jeg vet at oppsummering av året som gikk gjerne er noe man driver med i desember, men som jeg nevnte forrige lørdag så er jeg født i september og har alltid følt at året mitt starter da. Mye har skjedd siden forrige bursdag (som alltid) og jeg kjenner jeg er i det ettertenksomme hjørnet i kveld, nå som jeg har kun få timer igjen å være 44 år. I morgen er jeg halvveis til 90!

 

Så her kommer et lite hopp tilbake i tid, og vi starter i...

 

 

September 2011

 

Det begynte ikke så bra. Mamma hadde vært skranten lenge, og til slutt orket hun ikke mer. September startet med begravelse i Sørreisa i Troms. Det var tungt.

 

På dette tidspunktet hadde bloggen min begynt å forandre seg for alvor. Den startet som en ren filmblogg, så 99,9% av alle innlegg før august 2011 er anmeldelser av filmer jeg har sett på kino. I 2011 var jeg 92 ganger på kino, men i tiden etter at mamma døde ble det mindre film, naturlig nok. Likevel hadde jeg behov for å blogge, og så ble det etter hvert en hverdagsblogg.

 

Bursdagen min ble feiret i Oslo sammen med Stina. Vi spiste lunsj og middag, og så Bollywood-film. Det var en flott dag!

 

 

Oktober 2011 

 

Sånn så jeg ut i oktober:

 

 

Jeg hadde bestemt meg for å flytte fra den leiligheten jeg bodde i. Den var gammel og dårlig vedlikeholdt og ikke spesielt koselig å bo i. Jeg hadde lyst til å flytte til Drammen, så oktober var en måned hvor jeg reiste flere ganger dit for å gå på visninger. Dessverre var det gjerne 60-70 andre som også ville leie de leilighetene jeg kunne tenke meg, og selv om jeg flere ganger kom "på andreplass" så gikk tiden uten at det ble meg som "vant". Etter hvert sluttet jeg å si at jeg skulle på visning og sa heller at jeg hadde en audition, for det var sånn det føltes.

 

Det endte med at det ble for slitsomt og dyrt å reise på alle disse visningene, så jeg flyttet fokus tilbake til Kongsberg og fikk den første leiligheten jeg meldte min interesse for.

 

 

November 2011

 

I november slettet jeg Facebook-kontoen min. Jeg hadde vært veldig aktiv på fb i flere år, og til å begynne med syntes jeg det var kjempegøy. Men så etter hvert forandret det seg. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hva det var, men reklamen ble hissigere og det ble mye mer mas fra alle mulige apper og tilleggsfunksjoner. Til slutt kjente jeg ikke lenger noen glede over å være der, og da bestemte jeg meg for at det var like godt å slutte mens leken var god.

 

Jeg har fått MANGE tilbakemeldinger etterpå! Alt fra veldig hyggelige oppfordringer om å komme tilbake fordi jeg er savnet, til mindre hyggelige hilsner som faktisk har hatt et lite preg av ubehagelig press. Jeg er overrasket over hvor mange som har ment så mye så sterkt om at jeg har slettet kontoen min.

 

Men jeg har ikke savnet Facebook en eneste dag. Jeg var en stund på Twitter, men har etter hvert slått meg til ro med at bloggen er det rette mediet for meg. Og så er jeg innom Instagram med bilder iblant, du kan se noen av dem i høyremenyen her.

 

 

Desember 2011

 

I desember flyttet jeg inn i den leiligheten jeg bor i nå. Det var en veldig god følelse å legge den mørke og triste gammel-leiligheten på bakkeplan bak seg, og komme inn i et forholdsvis nyoppusset, moderne, lyst og trivelig krypinn i tredje etasje.

 

Men viktigst av alt som skjedde i desember var at jeg fikk vite at jeg skulle bli mormor! Stina og Stian hadde en gave til meg, og da jeg pakket den opp så fant jeg et krus som det sto "Verdens snilleste mormor" på. Jeg skjønte først ingenting, for de hadde jo vært så tydelige på at det ikke ble snakk om noe barnebarn riktig ennå. Så jeg bare ... Er du...? til Stina, og Skal dere...? til Stian, og alt var kaos i hodet mitt inntil jeg så på ansiktsuttrykkene deres at joda, Stina var gravid :)

 

Januar 2012

 

Siden dette opprinnelig var en filmblogg, har jeg hatt filmkonkurranse ved hvert årsskifte. Den som har klart å gjette hvilken kinoopplevelse jeg syns var aller, aller best i året som gikk, har vunnet en liten premie. I år kåret jeg Melancholia til beste kinoopplevelse i 2011, og Caroline Øyen vant Få meg på, for faen! på dvd pluss et mp3-armbånd. Selv om det har blitt veldig lite kino i år, så kommer jeg nok til å ha konkurranse likevel, så det er bare å følge med!

 

Februar 2012

 

I februar møtte jeg veggen. I ettertid ser jeg alle signalene, men jeg så dem ikke da. Det kom helt overraskende på meg. Plutselig en dag var det bare stopp. Jeg klarte knapt nok å slepe meg opp trappa til her jeg bor. Jeg klarte ikke å tenke. Jeg klarte ikke å føle. Jeg klarte ikke å spise. Jeg klarte bare å eksistere.

 

Heldigvis har jeg legekontor i etasjen under, og heldigvis har jeg en fastlege som vet hva det vil si å være utbrent. Jeg har ikke vært nødt til å slåss for å bli trodd. Jeg har heller ikke vært nødt til å slåss for å bli trodd på jobb. Den eneste jeg har vært nødt til å slåss med, er i grunnen meg selv. For jeg vil blir frisk, fort! Og det blir jeg ikke.

 

Jeg har jobbet 20% i litt over en måned nå, og det er mer enn nok. Det er en underlig situasjon å være i for en som alltid har funnet en løsning på alle problemer. Men for første gang i mitt liv har jeg et problem jeg ikke kan fikse ved rein og skjær viljestyrke. Jeg kommer sikkert til å lære noe av dette også.

 

Mars 2012

 

Sykmeldt. Jeg gikk turer, og gjorde lite annet.

 

 April 2012

 

I påska var jeg hos Stina, Stian og kattene i Tromsø. Det var slitsomt å reise, men det var veldig godt å ha litt selskap. Det er fort gjort å surre seg inn i negative tanker når man går sykmeldt, så det var veldig bra å ha familie rundt seg. Og det er alltid godt å være i Tromsø! Jeg bodde der i 20 år før jeg kom til Kongsberg (med en liten mellomlanding i Bodø først), så for meg er det hjemme.

 

I april kjøpte jeg meg dessuten sykkel - og sykkelhjelm, såklart!

 

 

Mai 2012

 

I mai gikk det opp for meg at jeg ikke husker hvordan man gjør det når det er varmt i været. Jeg ble kjent med Billy som du ser i headeren min. Og jeg slo fast at jeg nok er et kattemenneske.

 

 

Juni 2012

 

I juni begynte jeg på et rehabiliteringsopplegg gjennom NAV, kalt Raskere tilbake. Det er en blanding av temasamlinger, individuell veiledning og gruppetrening som har vært veldig bra for meg. Vi møtes tre ganger i uka, og jeg skal være med i enda litt over ei uke før det er slutt.

 

Og så kom Håkon!

 

Og jeg ble mormor!

 

Det er så stort at jeg har ikke ord (selv om jeg stadig prøver). Han kom tre uker før termin, så vår smarte plan om at jeg skulle være i Tromsø når det skjedde, var jo bare tull. Heldigvis ventet han til Stina var ferdig med eksamenene sine, flinke gutten. Jeg reiste sporenstreks nordover og forelsket meg der og da. Han er det vakreste barnet som har kommet til verden siden Stina ble født, så klart!

 

 

Juli 2012

 

Jeg var tre uker hos den lille familien. Det ble ikke ferie på den måten som jeg hadde tenkt. Planen var jo at jeg skulle være frisk og rask og full av energi på det tidspunktet, og det var jeg jo ikke. Det ble mye avslapping og liv i langsomt tempo. Men jeg fikk i det minste bli kjent med Håkon! Vi koste og sang og pratet og gikk turer, og det var helt forferdelig å reise derfra igjen.

 

I juli ble jeg også litt matlei, og ga meg selv en middagsutfordring. Resultatet ble neimen ikke verst!

 

 

August 2012

 

I august begynte jeg å jobbe noen timer i uka igjen. Det er veldig godt å være tilbake til det sosiale, for jeg har verdens triveligste kolleger! Men det er skikkelig utfordrende å skulle finne en måte å jobbe på som kroppen går med på.

 

Jeg var på nattåpent midt på dagen og kjøpte meg nye bøker.

 

Jørn kom på besøk og holdt meg med selskap i ei hel uke. Snille Jørn.

 

Vi kjørte på tur til Knutehytta.

 

 

September 2012...

 

...og der var vi rundt! Nok et år av livet mitt er brukt opp. Skal jeg gjøre opp status per i dag, så vil jeg si at det er lenge siden jeg har følt meg så usikker på hva fremtiden vil bringe. Jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta å bli helt frisk igjen. Jeg aner ikke hva jeg kan gjøre for å komme dit, annet enn å fortsette å ta det med ro og trene i moderate mengder. Jeg tør ikke tenke på hva alternativet er. Det eneste jeg er sikker på, er at jeg skal klare meg på en eller annen måte. Det har jeg alltid gjort, og jeg ser ingen grunn til å slutte med det.

 

Jeg har brukt lang tid på dette innlegget, og nå er det bare en halvtime igjen av meg som 44-åring. I morgen skal jeg feire meg selv littegrann, men akkurat nå er det (som alltid) på tide med film. God natt til dere alle sammen!