Kontakt











14.10.2015 00:22



Sett: 13.10.15

 

Handler om:

En FBI-agent som blir plukket ut til å delta i et team som settes inn i kampen mot de meksikanske narkokartellene. Det viser seg fort at teamets mål og metoder er mer sammensatt enn hun ble fortalt, og at hennes faglige dyktighet og moralske holdning ikke var grunnen til at hun ble valgt til å være med. 

 

Pluss og minus:

De av dere som har fulgt meg en stund vet at jeg ikke er glad i filmer som ender fullstendig uten håp. Filmer som etterlater deg med en følelse av bunnløs tristhet, på kanten av stupet uten mulighet til å snu. Sånne filmer liker jeg ikke. Det var for eksempel derfor det føltes litt surrealistisk å anmelde Beasts of the Southern Wild i 2012, for på den ene siden likte jeg den ikke i det hele tatt, på den andre siden kunne jeg godt se at det var en utrolig god film.

 

Jeg har det samme problemet i kveld. Sicario er en fantastisk film, men jeg har bare stirret tomt ut i luften i den timen som er gått siden jeg så den. 

 

Sicario er satt sammen av suverene enkeltkomponenter. Topp skuespillere (Emily Blunt satte seg på kartet mitt for alvor med Edge of Tomorrow i fjor, og både Benicio Del Toro og Josh Brolin var uhyggelig troverdige på hver sine måter), kompleks og godt fortalt historie, fabelaktig lyddesign (virkelig!), og så videre. 

 

Men så ender vi altså med en desillusjonert agent Kate Macer. Kan hende at sluttscenen var ment å gi en antydning om at hun kommer til å ta rotta på hele jævelskapet, men det gikk meg i så fall hus forbi. 

 

Terningkast: Ikke tale om!

 

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

09.10.2015 22:16



Sett: 08.10.15

 

Hvis du er en godt voksen dame eller mann som ikke egentlig går på kino, så er det godt mulig du vil kose deg med The Intern. Det er i hvertfall konklusjonen min etter gårsdagens observasjoner i sal 3 på Fokus. De to seteradene bak meg var okkupert av nevnte type kinogjengere, de humret og lo seg gjennom filmen, og på vei ut overhørte jeg kommentarer av typen "Det var en veldig koselig film, var det ikke?".

 

Hvis du derimot er noe yngre og/eller er på kino i hvertfall noen ganger i løpet av året, så er sjansen stor for at The Intern vil gi deg behov for å skli ned fra kinosetet og dunke hodet i gulvet med jevne mellomrom. The Intern må være den mest intetsigende filmen jeg har sett siden jeg begynte å blogge. Her er det absolutt ingen motstand, ingen humper i veien, alt er glatt og jevnt og koselig - koselig - koselig! Robert De Niro smiler seg gjennom de to timene filmen varer, bare avbrutt av noen bestefarskloke nikk med hodet og en og annen bekymret rynke som forsvinner igjen i løpet av sekunder. Han er verdens koseligste mann, og ethvert problem hans makker Anne Hathaway måtte prøve å fremstille, blir kost ihjel ved fødselen. Ikke at det er all verdens problem å snakke om. Man skulle tro at en utro ektemann og en trussel  om å miste kontrollen over selskapet man eier og driver, kunne skape litt etterlengtet friksjon i handlingen, men neida. Vi får snaut nok vite om utroskapet før den angrende synder gråtkvalt ber om tilgivelse, og liksomtrusselen mot selskapet er et eneste stort gjesp.

 

Jeg mener, kom igjen da, folkens! 

 

Jeg har aldri vært en stor Anne Hathaway-fan (les om det for eksempel her), men etter Interstellar har jeg hatt et lønnlig håp om at det var i ferd med å snu. Istedet krevde det all min selvbeherskelse å ikke rope ukvemsord mot lerretet når hun liksom-strevde med livet til rollefiguren sin, og sjelden har jeg vel vært mer lettet når rulletekstene ENDELIG har dukket opp der fremme.

 

Noen få scener som fikk meg til å trekke på smilebåndet (og som ikke involverte noen av hovedrolleinnehaverne) trekker filmen opp på et terningkast 2.

 

 

 




Kommenter her

2 Kommentarer

07.10.2015 00:15



Sett: 06.10.15

 

Dette er en sånn film som det er nesten umulig å gjøre seg opp en fornuftig mening om uten å ta tiden til hjelp. Den må fordøyes.

Akkurat nå kan jeg ikke gjøre stort mer enn å rapportere tilstanden min underveis:

 

- Den er bare en time og 48 minutter lang, men det føltes som det dobbelte.

 

- Jeg savnet veldig å få litt mer flyt i filmen. Det hakket og buttet imot hele tiden. Først helt på slutten løsnet det, noe som fikk meg til å tenke at mangelen på flyt var gjort bevisst, for å understreke det hakkende og kompliserte forholdet mellom de fire personene i denne familien. Kanskje?

 

- Det var vanskelig å føle noe positivt for rollefigurene, kanskje med unntak av moren i familien, som jeg kjente igjen en del av meg selv i. Kanskje det også var meningen.

 

- Jeg sitter igjen med litt følelsen av "hva så?".

 

- En ting jeg virkelig liker med Trier er måten han filmer samme scene om igjen sett fra forskjellige personers synsvinkel. Selv om de samme tingene skjer, så får de plutselig en helt annen mening. 

 

Oslo, 31. august (2011) satt som et kanonskudd da jeg så den (den var faktisk "louder than bombs") (anmeldelse her), og jeg har gledet meg til Joachim Triers neste film siden. Jeg tenker at selv om jeg er litt skuffet (eller kanskje snarere: forvirret/usikker/??) etter kveldens film, så er det ok, han prøver seg fram og neste gang kommer vi til å se resultatene av det. Det er fremdeles bare å glede seg!

 

Terningkast: 4

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

05.10.2015 21:39



Sett: 05.10.15

 

Hoh, dette var litt av en kraftanstrengelse, og det sier jeg i aller beste mening! 

 

Min lille søster er en film om spiseforstyrrelser, pubertet, prestasjonsangst, fortvilelse, forelskelse, og ikke minst: søskenkjærlighet.

 

Filmens hovedperson er Stella, og hele historien presenteres gjennom hennes øyne. Hun har en storesøster som hun er så glad i, Katja. De krangler som søsken flest, men blir venner igjen og er inderlig glad i hverandre. Katja driver med kunstløp, og hun er så flink som lille Stella bare kan drømme om å bli (og det gjør hun). Katja har skikkelig selvkontroll, hun trener masse og passer på hva hun spiser. Men så begynner hun å forandre seg. Stella skjønner ikke hvorfor Katja er så sint på henne hele tiden, og hun kan ikke snakke med noen om det heller for da kommer Katja til å sladre om at Stella er forelsket i en voksen mann. Så hva kan man gjøre da?

 

Dette er en kjempegod  film, og det er mange årsaker til det men den viktigste er kanskje at filmskaperne har klart å finne akkurat de rette skuespillerne til rollene som Stella og Katja. Ikke ett sekund tvilte jeg på søskenforholdet mellom dem, og jeg er skikkelig imponert over måten historien deres fikk lov til å utvikle seg. Dette høres kanskje ut som en barne-/ungdomsfilm, men det er det ikke. Det er rett og slett en skikkelig bra film, og her er vi godt oppunder en sekser på terningen. Se den!

 

Terningkast: 5/6

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

04.10.2015 19:20



Sett: 04.10.15

 

 Armen min har vært vond et par uker, så jeg er på etterskudd med omtalene mine siden jeg ikke klarer å sitte lenge foran pc'n. Derfor kommer det noen kort-korte innlegg fremover.

 

 Akkurat nå angrer jeg bittelitt på at jeg leste boka først, for jeg er sikker på at dette er en knakende god film men jeg klarer ikke la være å sammenlikne den med boka. Jeg håpet på å bli like begeistret av å se filmen som jeg ble av å lese boka, men dessverre. Jeg hang meg for mye opp i hva som var tatt ut og hva som var tilføyd til den opprinnelige historien. Men ok: det var mye bra her! Det er en spennende historie som på mange måter har blitt overført til film på en veldig bra måte. Jeg hang meg opp i musikkvalget, som spente fra Yay! (det enslige ping'et fra Pink Floyds Echoes) til WTF?? (Waterloo). Og så var det selvfølgelig snabeltøft å se Aksel Hennie i en rolle med replikker i en Matt Damon-film :P

 

Terningkast: 5 (under sterk tvil, men jeg aner ikke om jeg burde gått ned eller opp)

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

04.10.2015 19:14

 



Sett: 21.09.15

 

Armen min har vært vond et par uker, så jeg er på etterskudd med omtalene mine siden jeg ikke klarer å sitte lenge foran pc'n. Derfor kommer det noen kort-korte innlegg fremover.

 

Den første filmen i serien var såpass ok at jeg gledet meg til oppfølgeren. Dessverre har regissør Wes Ball gjort noen valg som fikk The Scorch Trials til å minne mer om en episode i en tv-serie. Legg til noen logiske brister gjennom filmen, pluss årets svulstigste sluttminutter i en kinofilm, og du ender opp med en stor skuffelse. Mulig jeg står over neste film - hvis ikke Wes Ball plutselig finner seg noe annet å gjøre og blir erstattet av noen som vet forskjell på tv og kino.

 

Terningkast: 2

 




Kommenter her

2 Kommentarer

28.09.2015 18:45




Sett: 12.09.15

 

 Armen min har vært vond et par uker, så jeg er på etterskudd med omtalene mine siden jeg ikke klarer å sitte lenge foran pc'n. Derfor kommer det noen kort-korte innlegg fremover.

 

Norsk barnefilm med handling lagt til et sted i Afrika. Spennende for de små, litt langdrygt for oss voksne. Håkon (3 år) holdt ut gjennom nesten hele filmen, men de siste ti minuttene måtte vi bevege oss litt rundt i kinosalen og stå på hodet i setene.

 

Terningkast: 4

 

 

 




Kommenter her

3 Kommentarer

28.09.2015 00:02



Sett: 27.09.15 (Cinemateket)

 

Med: Jake Gyllenhaal, Rachel McAdams

 

Armen min har vært vond et par uker, så jeg er på etterskudd med omtalene mine siden jeg ikke klarer å sitte lenge foran pc'n. Derfor kommer det noen kort-korte innlegg fremover.

 

På mange måter en standard boksefilm, det som gjør at den skiller seg ut er Jake Gyllenhaals fantastiske skuespill! Han alene får en rein sekser, men historien som sådan er nokså standard og det trekker ned. Litt minus også på grunn av en logisk brist (liten, men irriterende).

 

Terningkast: 5

 

 

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

10.09.2015 23:43



Sett: 10.09.15 (2D, originalversjon)

Med: Amy Poehler m.fl.

 

Handler om: 

Elleveåringen Riley og familien hennes lever et godt og lykkelig liv i Minnesota. En dag flytter de til storbyen San Fransisco, og Riley forandrer seg plutselig fra den alltid glade og fornøyde jenta til en vanskelig og tverr unge som det ikke er mulig å forstå seg på. Vi som ser på, vet hvorfor: alle følelsene som holder til inni kontrollrommet i Rileys hjerne mister plutselig to av sine viktigste personligheter, Joy og Sadness. De gjenværende følelsene har en stri tørn med å styre Rileys følelsesliv mens Joy og Sadness kjemper seg tilbake til dem. 

 

På plussiden: 

- En utrolig god og gjennomført historie!

- Den beste fremstillingen av følelser og hvorfor de er så kompliserte, jeg noensinne har sett.

- Gode stemmeskuespillere.

- Voiceover som ikke var plagsom (kryss i taket!).

- Forklaringen (endelig!) på hvorfor katter oppfører seg så merkelig (der lo jeg høyt).

 

På minussiden: 

- Jeg er ingen fan av forfilm. Når vi endelig har kommet oss gjennom reklamen og en to-tre trailere, er jeg mentalt innstilt på å se den filmen jeg har kjøpt billett til og ikke en fem til ti minutters "musikkvideo". Spesielt syns jeg det er tegn på dårlig dømmekraft å ha forfilm til familiefilmer. Greit at familiefilmene gjerne er litt kortere enn voksenfilmene (Innsiden ut er 94 minutter), men det er jo en grunn til at de er det!

 

Treningkast:  Det er nesten så vi snuser på sekseren her, men jeg ender på 5.

 

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

06.09.2015 19:46



Sett: 05.09.15

Med: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp 

 

Handler om:

Geologen Kristian Eikjord har sin siste arbeidsdag ved skredsenteret i Geirangerfjorden. Idet han rydder kontoret og skal dra, går alarmen. Instrumentene gir noen underlige måleresultater og alle slår seg til ro med at det må være en feil. Kristian protesterer, men han er kjent for å være i overkant nøye, på grensen til vanskelig, og argumentene hans blir ignorert. 

 

Bare timer senere går raset, fjellsiden dundrer ned i fjorden og skaper en gigantisk bølge som beveger seg innover fjorden og vil nå Geiranger i løpet av ti minutter. Redningen ligger i å komme seg 80 meter opp i høyden, men hvordan skal man evakuere et helt tettsted i løpet av minutter når alarmen går midt på natten?

 

På plussiden:

Jeg er skikkelig imponert over de minuttene av filmen som startet med at Kristian og datteren sovner i det gamle huset, via raset og bølgen som oppstod, og til det øyeblikket der Kristian krabber ut av bilen etterpå. Det var godt laget. Spennende! Dessverre alt-altfor kort.

 

- Desperasjonen til de som jobbet på hotellet da det gikk opp for dem at de hadde ti minutter på seg til å vekke og evakuere alle gjestene, få dem inn på bussen og kjøre åtti meter opp i fjellsiden. Jeg kjente det i hele kroppen.

 



 

På minussiden:

- Det var synd at historien var skrevet slik at det på en måte ble to separate spenningstopper, og da tenker jeg på det som foregikk i tilfluktsrommet som topp nummer to. Det ble litt antiklimaks og hadde fungert mye bedre, tror jeg, dersom det foregikk parallellt med det som skjedde oppi høyden. Det kunne også fungert dersom vi ikke fikk flere minutters opphold mellom dem, at tilfluktsromdramatikken kom direkte i forlengelsen av det som skjedde med Kristian og Julia. Jeg ser nødvendigheten av handlingen som er lagt inn mellom de to sekvensene, men jeg kunne ønsket meg at det var løst på en annen måte.

 

- Jeg føler at filmen bærer preg av å være et forsøk på å lage en skikkelig katastrofefilm. Jeg vet at det finnes norske filmer som har fått denne merkelappen før, men etter min oppfatning av begrepet "katastrofefilm" er dette den første. Derfor gir jeg all mulig kudos til manusforfattere og regissør for å ha satt seg fore å prøve seg på en norsk versjon. Men dessverre bærer filmen preg av å fokusere på det spektakulære, litt sånn "se, vi kan lage dette i Norge også!". Og det går ut over alt det andre som er så viktig. Kristoffer Joner gjør det han kan ut fra forutsetningene, jeg syns egentlig dette er noe av det beste jeg har sett fra ham, men generelt faller karakterene inn i velbrukte stereotypier, og handlingsforløpet er temmelig standard og velkjent. Det er bare å håpe at teamet bak Bølgen ikke gir seg med dette, og at neste prosjekt gir dem anledning til å lage en film som leverer fra begynnelse til slutt. "Bra til å være norsk" holder dessverre ikke lenger, i disse internasjonale tider.

 

Terningkast: 4

  




Kommenter her

0 Kommentarer

02.09.2015 00:50

Sett: 01.09.15

 

Som jeg alltid har sagt:

Det beste med å se film er at jeg får reise til steder i verden jeg aldri vil få sett på andre måter, og besøke miljøer som ellers aldri ville vært tilgjengelige for meg. I kveld har jeg "reist til" Compton, en bydel i Los Angeles, og der var jeg flue på veggen da hiphop-gruppa N.W.A. ble dannet på midten av åttitallet. Straight Outta Compton følger gruppa fra den spede begynnelsen, gjennom berømmelse og rikdom, via krangler og oppbrudd, frem til den endelige slutten - bokstavelig talt.

 



 

N.W.A. var noe nytt i amerikansk hiphop med sine rett fra levra-tekster som ikke tok hensyn til sarte sjeler, og filmens tittel er også tittelen på debutalbumet deres fra 1988. Det er ikke en dokumentarfilm, men den er basert på virkelige hendelser og gir et (for meg) troverdig inntrykk. Her er det lite heltedyrkelse, de er ikke akkurat mors beste barn noen av dem og ingen fremstilles som bedre enn andre. Derimot sitter jeg igjen med kanskje litt større forståelse for hvorfor og hvordan man som svart ungdom i USA kan bli fristet til å gi opp forsøket på å holde seg på rett side av loven, for hva er vitsen når man alltid pekes ut som syndebukk likevel. Dette er en verden som er så forskjellig fra min egen, trygge, rettferdige tilværelse at det like gjerne kunne vært i et parallelt univers. All ære til regissør F. Gary Gray og hans stab av skuespillere som har klart å gjøre dette tilgjengelig for meg.

 

Terningkast 5!

 

 

 




Kommenter her

4 Kommentarer

31.08.2015 23:25

Jeg har akkurat flyttet og venter på å få internett i heimen, så i kveld blir det et kort-kort innlegg siden jeg ikke liker å blogge via mobilen. Mot bedre vitende har jeg sett Woody Allens siste makkverk,  jeg MÅ snart forsone meg med det faktum at jeg ikke liker filmene hans og slutte å kaste bort penger på å se dem på kino fordi "DENNE gangen blir det sikkert bra!" Nei, det blir ikke det. Filmene hans kjeder meg, og kveldens lidelse var i tillegg så full av fortellerstemmer (DØD OVER VOICEOVER!!) at den hadde funka like bra som lydbok. Det eneste positive jeg har å si om Irrational Man er i grunnen at Joaquin Phoenix' fremstilling av den plagede professor Abe var fengende og hadde noen gode poenger. Dessverre fant professoren meningen med livet så altfor fort, og deretter var det strak utforbakke.

Jeg tør ikke love at dette var min siste Woody Allen-film (jeg mener, Midnight in Paris var tross alt til å leve med!), men jeg kan love at det var den siste Woody Allen-filmen jeg gikk til med et snev av forventninger.

Terningkast 2.




Kommenter her

0 Kommentarer

17.08.2015 00:38



Sett: 16.08.15

 

Med: Amy Schumer (hun har også skrevet manuset), Bill Hader

 

Handler om:  

Amy bor i New York, i egen leilighet og med en god jobb i et mannfolkblad. Hun er, med egne ord, A modern chick who does what she wants. Og hva hun vil er å drikke, feste, og ha sex. En ny mann hver kveld, og skulle det bli snakk om noe mer så er hun borte før du rekker å blunke. Hun har det altfor gøy til å binde seg til noen.

Et nytt oppdrag på jobben sender henne inn på kontoret til en kjekk idrettslege, og de finner raskt tonen. Men når Amy gjør seg klar for sitt vanlige forsvinningsnummer, oppdager hun at denne gangen er det ikke fullt så enkelt. 

Jeg trenger egentlig ikke fortelle mer, vi vet hvordan det går, ikke sant?

 

På plussiden

- Egentlig det meste! Jeg lo meg gjennom store deler av filmen, på et punkt lo jeg sånn at jeg måtte tørke tårene. Jeg syns det var fin balanse mellom det morsomme og det alvorlige. 

 

- Mye av filmens sjarm ligger i karakterene. Surrehuet Amy og de nokså kårny birollene: Tilda Swinton som Amys sjef, kollegaen Nikki, liksomkjæresten Steven som ikke hører hva han selv egentlig sier, basketspilleren LeBron James som (en variant av) seg selv, for ikke å snakke om måten Daniel Radcliffe og Marissa Tomei ble en del av historien via i en film i filmen. Det kunne fort blitt for tullete, men alle sammen holder seg på rette siden av teit, og det hele blir en historie som henger godt sammen. 

 

På minussiden:

- Det er et par morsomme ting i traileren som ikke er med i filmen. For eksempel scenen hvor Amy kommenterer genseren til svogeren sin, og akkurat rekker å snakke ferdig før han kommer innenfor hørevidde. Jeg syns den er morsom. I filmen er de fremdeles i hageskuret og Amy kommenterer genseren, men det er nevøen som kommer inn og det hele blir mindre morsomt. Jeg tror jeg syns det var mindre morsomt fordi jeg satt og gledet meg til trailer-versjonen. Selv om jeg skjønner behovet for å ikke "avsløre" alt i traileren, så ble jeg skuffet. Jeg føler meg lurt når traileren og filmen blir så forskjellige fra hverandre. 

 

- Dette er en standard plankekjøringshistorie for alle penga. Men det trekker ikke så voldsomt ned, for utførelsen er såpass bra.

 

Terningkast:  5

 

 

 




Kommenter her

6 Kommentarer

16.08.2015 00:52

Tromsø filmklubbs sommerkonkurranse på Facebook, nr. 10 - En film fra det året du ble født:

 



"Liv (1967)

 

Året er 1966, stedet er Oslo der vi møter den 20 år gamle fotomodellen Liv. Hun er i en fase av livet hvor alt forandres. Hun begynner å stille spørsmålstegn ved meningsløsheten i modellyrket, og vi skjønner at hun er på vei videre. Hun er forlovet, men føler at noe mangler i forholdet, og bryter ut. Og passende nok er hun også på boligjakt, siden bygården hun holder til i skal rives. Alt er i bevegelse.

 

Liv er en sjarmerende, slentrende person, og setter tonen for hele filmen som er like slentrende. Regissør Pål Løkkeberg hadde sin filmutdannelse fra Paris på slutten av 1950-tallet. Jeg skal ikke skryte på meg noen stor kjennskap til la Nouvelle Vague, men jeg skjønner at Løkkeberg var sterkt inspirert av denne stilretningen. Dette var hans første spillefilm, og den ble nominert til Gullbjørnen ved filmfestivalen i Berlin. Hovedrollen som Liv ble spilt av Vibeke Løkkeberg og var hennes skuespillerdebut.

 

Mine spontane assosiasjoner til navnet Vibeke Løkkeberg er Hud og Måker, filmer som jeg bare kjenner av (negativ) omtale. Derfor var det veldig hyggelig å se en film som kunne gi Løkkeberg-navnet en mer positiv klang i mitt hode. Hovedpersonen Liv er en likandes person, iblant litt fjern, iblant litt slitsomt dyp, men hele tiden en person man ville blitt glad av å kjenne. Navnet hennes er nok ingen tilfeldighet.

 

I tillegg var det veldig gøy å se bilder fra Oslo på sekstitallet! Jeg er en sånn som gjerne ser gamle filmaviser og lever meg inn i hvordan dagliglivet kunne være i gamledager. I Liv får vi treffe mange hverdagsmennesker og -situasjoner. For eksempel det gamle ekteparet i etasjen over, som ikke vil flytte selv om de må (og fruen blir spilt av ingen ringere enn Henny Skjønberg - altså selveste Tante Pose). Og selv om jeg har fått med meg at slutten kan tolkes på flere måter, så oppfattet jeg den som optimistisk og glad: Liv har tatt noen valg og nå går hun inn i fremtiden med godt mot.

 

Dette var sommerens omtale nr. 10, og jeg er i mål. Takk for utfordringen! Det har vært gøy og jeg har lært masse nytt underveis! Satser på at filmsommeren 2016 blir like bra :) "




Kommenter her

0 Kommentarer

09.08.2015 13:50

Tromsø filmklubbs sommerkonkurranse på Facebook, nr. 9 - En vilkårlig film på tv: 

 




"Kvinnen i mitt liv (2003)

 

Skal tro hvem det var sin idé å gi hovedrollen i denne filmen til Thomas Giertsen? Var det litt sånn «Ooh, ooh, Thomas Giertsen, han er så kjekk og populær så han er sikkert en god skuespiller også»? Det er han ikke.

 

Kvinnen i mitt liv handler om advokaten Jakob, et overfladisk surrehue hvis store fritidsfordriv er damer. Karakteren Jakob er representant for en rekke mannlige karakterer i skandinavisk film og litteratur, du vet, han som er snill og grei men fullstendig hjelpeløs og bare roter det til for seg selv (og andre). Han som ikke ser opp og ned på en baby, som stiller i barnedåp i kaninkostyme, som fornærmer den kamerunske handelsattachéen og generelt har null snøring. Det er mulig at disse karakterene hadde sin sjarm i starten, personlig ble jeg drittlei etter ca. fire sekunder.

 

Nok om det.

 

Jakob har ingen tro på at det finnes en «riktig» person for oss alle, men så treffer han Nina. Hun er vakker, smart og morsom, og hun er ikke redd for å utfordre Jakob. Han faller pladask. De utvikler et lekent og nært forhold, og en stund er alt bare herlighet og glede men så går det galt. Nina flytter uten å fortelle hvor, det eneste Jakob finner ut er at hun er gravid. For første gang i sitt liv må han kjempe for noe han virkelig vil ha.

 

Dette er en så tynn historie at det skal litt av en gjeng med skuespillere til for å få noe ut av den. Det er dessverre ikke tilfellet her. Den eneste som kommer ut av dette med æren i behold, er Ane Dahl Torp som spiller Nina. Jeg krympet meg av Giertsens (ikke-)skuespill, jeg døde litt av Pia Tjeltas fake-spansknorske replikker (kleint!), og litt til da karakteren Tonje plutselig ble lei av å være ei seriøs «advokat-fitte!» og kastet seg ut på dansegulvet (kleint!). Kvinnen i mitt liv er en skikkelig dårlig film. Dessverre er den ikke dårlig nok til å bli morsom.

 

For øvrig: Død over voiceover!"

 

 

 




Kommenter her

2 Kommentarer

08.08.2015 23:22

Tromsø filmklubbs sommerkonkurranse på Facebook, nr. 8 - En film som refererer til Nord-Norge:

 



"Markens grøde (1921)

 

Jeg er ikke helt sikker på hva som ligger i at en film refererer til Nord-Norge, men Markens grøde er en filmatisering av romanen med samme navn som har handling fra Nord-Norge. Filmen ble dessuten spilt inn nordpå, i Rana-distriktet i Nordland, og det var etter sigende Hamsun selv som hadde utpekt området naturscenene skulle hentes fra.

 

Filmen handler om nybyggeren Isak Sellanraa og hvordan han bryter ny jord og bygger opp en gård lang unna nærmeste bygd. Han starter alene, for selv om han prøver å finne seg kvinnfolkhjelp så er det ingen som er villige til å bosette seg sammen med ham i en jordgamme langt unna familie og sivilisasjon. Ikke før Inger kommer. Hun er født med hareskår og det er underforstått at livet hennes har vært vanskelig på grunn av det. Det går vel an å tenke seg at hun ikke ville være førstevalget for en passende ung mann på jakt etter ei kone. Men Isak tar henne i hus, de går godt overens og etter hvert blir de en virkelig familie når det første barnet er født og de også får mulighet til å reise til bygds for å gifte seg.

 

Livet er godt, men så blir det tredje barnet født med hareskår. I sin fortvilelse tar Inger livet av den nyfødte babyen og begraver den i skogen. Hun blir selvfølgelig avslørt og sendes bort for å sone sin straff. Når hun kommer tilbake åtte år senere, har flere nybyggere brutt land rundt Sellanraa og et helt lite samfunn har vokst fram. Isak har ventet trofast på henne i alle disse årene, og de gjenforenes og lever lykkelige sammen.

 

Filmen er en og en halv time lang (i dagens restaurerte versjon, det mangler minst 20 minutter av originalen), men den siste halvtimen fokuserer på den yngre generasjonen og filmen avrundes med et staselig dobbeltbryllup. Det er så lenge siden jeg har lest boka at jeg ikke husker om det var sånn historien opprinnelig var. Men den siste delen føles ganske påtatt, som om det var blitt så mye realisme og sorg i hovedhistorien at filmskaperne feiget ut og spedte på med tradisjonell romantikk og litt romantiske forviklinger til slutt. Den første timen syns jeg var mye bedre, med en historie som får tid til å utvikle seg og karakterer man blir kjent med.

 

Fun Fact (ok, kanskje ikke fun da, men i hvertfall fact): Markens grøde var den første norske filmen som hadde originalskrevet filmmusikk.

 




Kommenter her

0 Kommentarer

06.08.2015 22:16

Sett: 06.08.2015



 

Skuespillere: Cara Delevingne, Nat Wolff

 

Handler om:

Quentin og Margo vokser opp sammen, er naboer og bestevenner, og så kommer puberteten og de vokser fra hverandre som så mange andre. Eller, egentlig er det Margo som vokser fra Quentin, for Quentin er fremdeles like forelsket i Margo som han har vært hver eneste dag siden han så henne for første gang. 

Men mens Quentin er en stødig fyr som vil bli ferdig med High School for å kunne studere, bli lege, få seg jobb og familie, så vil Margo leve . Hun blir en mytisk skikkelse i lokalmiljøet, den som er überkul bare ved å være annerledes på den riktige måten. 

Quentin tror vel ikke på at han noensinne skal bli synlig i Margos verden igjen, men så en natt utfordrer hun ham til å være med på en hevnrunde etter at kjæresten hennes har vært utro. Quentin lar seg lokke til å gjøre ting han ellers aldri ville gjort, og når natten er over, er han sikker på at han og Margo har noe helt spesielt sammen. 

Dagen etter er Margo forsvunnet.

Quentin følger små spor hun har lagt igjen, og noen uker senere legger han ut på en road trip sammen med vennene sine for å dra dit Margo er. Jeg forteller ikke noe mer enn det.

 

Plusspoeng for:

- Venneflokken rundt Quentin viste seg å bli det som bar hele filmen for min del. Fine roller, godt skuespill. Måten de tre guttene ble etablert som vennegjeng først, og så hvordan de to jentene, Lacey og Angela, ble en del av gjengen, virket ekte.

 

- Jeg var fire uker i USA for noen år siden, og road trip-sekvensen fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på den turen, uten at jeg kan forklare hvorfor. Men det ga meg en god følelse.

 

- Ansel Elgort (The Fault in our Stars)  som bensinstasjonansatt, en biiitteliten rolle, jeg bare hæ??

 

Minuspoeng for:

- Jeg syns ikke Margo var en interessant person, og Quentin er noe av det mest livløse jeg har sett av hovedroller på en lang stund. I tillegg lot jeg meg ikke overbevise om at de to hadde noen som helst kjemi. På noe tidspunkt. Dermed hadde jeg heller ingen grunn til å tro på at det var så viktig for Quentin å finne Margo heller, og grunnlaget for siste del av filmen forsvant. 

 

- Tingene Margo dro Quentin med på for å hevne seg på eksen og vennene sine. Altså... det ble litt tafatt. Det ble litt mer i kategorien "pranks", og ikke noe ei rasende, forsmådd atten år gammel jente vil finne på som hevn.

 

- En sørgelig muzak-versjon av Lady In Red. Det var et poeng med den til å begynne med, når vi hører musikken sammen med Quentin og Margo og de begynner å danse til den, men så kommer musikken i forgrunnen og brukes som overgang til neste scene and then some. Jeg klør meg i hodet og lurer på om det var ironisk ment? For hvis det var på alvor, hvis det ble brukt for å bygge opp under den romantiske stemningen, da...

Ja, da kan vi vel si at det ikke var vellykket, akkurat.

 

- Død over voiceover!

 

Terningkast:

Over-hypa film med over-hypa hovedrolleinnehavere, den var traurig og tok seg først opp den siste halvdelen. Jeg gir den en treer.

 

 

 




Kommenter her

2 Kommentarer

04.08.2015 00:59

Sett: 03.08.2015



Skuespillere: Tom Cruise, Rebecca Ferguson, Simon Pegg 

 

Handler om:

IMF blir oppløst akkurat idet Ethan Hunt er på sporet av et forbrytersyndikat bestående av tidligere agenter av mange nasjonaliteter. Dermed må han bekjempe dem på egen hånd, etter hvert med assistanse av tidligere kollegaer - og en dame man ikke kan stole på ... eller kan man det?

 

På plussiden:

- Vi er kommet til film nummer seks, og heldigvis er det ingen som har fått det for seg at den skal være nyskapende og Enda Bedre Enn Før! Rogue Nation er laget over en kjent lest, og er akkurat så underholdende som jeg håpte den skulle være. Ingen overdreven bruk av gadgets, ingen overdreven bruk av spektakulære stunts, og Ethan Hunt bærer alderen med om ikke verdighet, så i hvertfall fatning. 

 

- Musikken! Mission: Impossible-temaet er blitt så kjent nå at det går an å leke seg litt med det, og det syns jeg Joe Kraemer har fått til veldig bra. Han skal også ha kred for måten han lot musikken fra opera-sekvensen gå igjen utover i filmen. Det ble kanskje litt for mye og på grensa til kleint, men det funka for meg.

 

- Svensk action-dame! Rebecca Ferguson var kjempebra som hardtsparkende og -slående dame, og voksen nok til at kjemien mellom henne og Cruise ikke ble "å nei, enda en action-gæmlis som skal ha en tenårings-babe på armen". De møtes nok igjen i MI7, og det er jeg ikke lei meg for. 

 

- Benji som erklærer at han er the King of Norway.

 

På minussiden:

- På ett punkt i filmen må Ethan gjøre et av sine stunts for at Benji skal kunne komme seg inn i en bestemt bygning. Uten å gå i detaljer så savnet jeg en forklaring på hvorfor disse to tingene måtte foregå parallelt. Hvorfor kunne ikke Benji vente med å sette i gang til han var sikker på at Ethan hadde fått til det han skulle? Mulig det er jeg som er treig i oppfattelsen... men det føltes kunstig spennende.

 

- Alec Baldwin! Uæh! (Unnskyld, Scorsese86!) Ikke nok med at jeg syns han er en dårlig ikke spesielt god skuespiller, men etter at han ødela It's Complicated i 2009 med å være ekkel, ekkel, ekkel, så får jeg frysninger bare jeg ser ansiktet hans. Jeg skal ikke si at han ødela Rogue Nation, men han bidro ikke i positiv retning heller.

 

Terningkast: Tror jeg spanderer jeg femmer på denne. Mulig jeg angrer på det i morra, men pytt!

 

 

 




Kommenter her

6 Kommentarer

28.07.2015 00:27

Sett: 27.07.15



For å sitere gutta boys i nabosetene: Dæm kunne bare kutta den første timen! 

 

For det startet ikke så bra. Historien er forsåvidt helt grei, men det ble rett og slett litt kjedelig. Jeg så på klokka flere ganger, og det er ikke et godt tegn.

Men så løsnet det heldigvis! Siste delen var ikke særlig spennende den heller, men den var i det minste morsom.  

 

Jeg vet ikke hvor mye plass jeg skal bruke på handlingsreferat, jeg mener - det er en superheltfilm, vi vet hva vi får. Det er en eller flere personer som har eller får superkrefter, enten ved en eller annen kroppslig egenskap eller ved hjelp av tekniske duppeditter. Så er det en eller flere slemminger som må stoppes før de ødelegger verden. Så også i dette tilfellet.

 

På plussiden:

- Artig vri på superheltgreia. Istedet for å gjøre dem ENDA større og ENDA mer fryktingydende, lar vi helten bli bitteliten. LItt mer ant-ihelt enn helt, noe Paul Rudd spiller opp under. Denne krympingen skaper selvfølgelig et helt nytt univers å ha det morro med, til tider ganske vellykket.

 

Terningkast: 3

 

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

23.07.2015 13:04






Sett: 22.07.2015, originalversjonen

 

Handler om:

Dette er en prequel til Despicable Me (Grusomme meg) fra 2010, og forteller historien om hvordan de små gule krabatene, minions i mangel av et godt norsk ord, gjennom århundrene har lett etter en slemming de kan tjene. Det har gått veldig dårlig, men nå blir tre av minion'ene ansatt av den superonde Scarlett Overkill. De blir med til London for å assistere henne i hennes store drøm: hun vil stjele Dronning Elisabeths krone og selv bli kronet til dronning.

 

På plussiden:

- Minions'ene er søte og morsomme i mindre porsjoner. Det var enkeltscener i filmen som fikk meg til både å smile og le. 

- Jeg likte at mesteparten av handlingen var lagt til England i 1968. Mye å ha det moro med!

 

På minussiden:

- Jeg mener å ha lest at Sandra Bullock har fått skryt for stemmen til Scarlett Overkill, så akkurat det var jeg spent på. Dessverre syns jeg ikke hun var spesielt bra

 - Minions gjør seg nok aller best i små porsjoner, som for eksempel denne traileren: 

 

 

Terningkast: 3

 




Kommenter her

0 Kommentarer

20.07.2015 00:57

Tromsø filmklubbs sommerkonkurranse på Facebook, nr. 7 - En film der Aksel Hennie har hår:

 



"Jonny Vang (2003)

 

Jonny Vang bor sammen med mor og stefar på en gård langt oppi dalstroka innafor. Han har gjeld overalt og får egentlig ingenting til, en ganske stusslig figur. Det eneste som funker er sexen han har med barndomsvenninnen Tuva, hun som er gift med deres felles barndomsvenn Magnus. Jonny har startet opp med meitemarkproduksjon og ser nok en gang for seg at han skal bli rik. Men ikke nok med at han har problemer med finansieringen av prosjektet, det er også noen som tydeligvis har lagt ham for hat og gjør alt de kan for å ødelegge ham, både direkte og indirekte. Livet hans er tydelig på vei rett til bunns, og det er ingenting han kan gjøre for å stoppe det.

 

Tør jeg si det?? Dette var en lidelse! Sommerens største nedtur. Jeg vet at jeg banner i kjerka nå og antakelig får innboksen full av hatmail. Åsså jeg som egentlig liker Aksel Hennie! For denne prestasjonen halte han i land en Amanda?? Dette er en film med så lite å by på at jeg holdt på å gi opp flere ganger. Dialogen er helt på jordet, replikkene er så unaturlige at jeg krympet meg av ubehag. Hadde jeg enda likt hovedpersonen, men det gjorde jeg ikke, her var det null varme følelser og ikke bare på grunn av det überstygge, ekle 70-tallsfrisyren - blærgh! Dette er det dårligste jeg har sett Aksel Hennie gjøre noen gang.

 

Det eneste lyspunktet var Bjørn Sundquist, men den mannen vet jo ikke hvordan man gjør en dårlig rolle.

 

Finnes det terninger med minuspoeng??"

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

19.07.2015 15:56

Tromsø filmklubbs sommerkonkurranse på Facebook, nr. 6 - En film av Alfred Hitchcock:



 

"The 39 Steps (1935)

 

Jeg liker hvordan filmens åpningsscene ikke med en gang forklarer hva dette dreier seg om eller hvem som er hovedpersonene. Vi er i et varieteteater, og på scenen introduseres Mr. Memory - en mann med en ufattelig hukommelse. Publikum oppfordres til å rope ut spørsmål av alle slag, litt som vår tids quiz-arrangementer. Memory svarer lett på dem alle. Plutselig kommer en politimann inn i lokalet, og det tar ikke mange sekundene før det blir knuffing og slossing. Et pistolskudd høres, det bryter ut panikk og alle stormer ut av lokalet. Og det er først etter alt dette, på utsiden av lokalet, at vi får møte hovedpersonene i historien: Den kjekke Hannay, og den vakre Pamela. De har aldri truffet hverandre før, men Pamela ber om å få bli med Hannay hjem.

 

Man skulle tro at dette var opptakten til en het natt, men historien er en helt annen: Pamela er agent, og i løpet av natten blir hun drept på dramatisk vis i leiligheten til Hannay. Han flykter, dels fordi han er redd for sitt eget liv og redd for å bli mistenkt for mordet, men også for å fullføre saken Pamela jobbet med da hun døde. Det blir en dramatisk flukt til Skottland med politiet hakk i hæl. Omsider får vi sluttscenen, også denne i et varieteteater, der mysterier blir oppklart og skurken fanget på dramatisk vis.

 

På samme måte som «Bergenstoget plyndret i natt» som jeg så for halvannen uke siden, så er dette en film som er laget for å få gjennomslag utenfor landegrensene. Produksjonsselskapet Gaumont-British ønsket å eksportere filmene sine, og da særlig til USA, og brukte mye penger på blant annet honorar til hovedrolleinnehaverne som allerede var kjente navn "over there". En sammenlikning av de to filmene er også interessant med tanke på at det bare er syv år mellom dem. I løpet av de syv årene hadde det skjedd mye. Ikke bare er The 39 Steps en lydfilm, men spillestil og grad av melodramatikk er også helt forskjellig. Noe av det kommer selvfølgelig av at «Bergenstoget plyndret i natt» ble laget i lille Norge med et (går jeg ut fra) mye mindre filmmiljø. Likevel er det utvilsomt en periode hvor utviklingen gikk rivende fort, uavhengig av geografisk tilhørighet.

 

Jeg har ikke sett nok Hitchcock til å kunne plassere denne filmen i forhold til andre filmer i hans (gigantiske) filmproduksjon, jeg bare noterer meg at The 39 Steps er kåret til 1900-tallets fjerde beste britiske film av the British Film Institute, og dessuten at jeg storkoste meg underveis og syntes filmen var overraskende spennende."

 

 

 




Kommenter her

4 Kommentarer

17.07.2015 15:23

Tromsø filmklubbs sommerkonkurranse på Facebook, nr. 5 - En film om film:



"Ed Wood (1994)

 

Historien om mannen bak Plan 9 From Outer Space, filmen som er blitt kalt tidenes verste film. En meget ung Johnny Depp i tittelrollen, pre-Jack Sparrow, og ellers en fin rolleliste med blant andre Bill Murray som transseksuell kollega og Martin Landau som selveste Bela Lugosi (han som spilte Dracula).

 

Filmen er i svart/hvitt, og det, sammen med både lys og klipp og skuespillernes lettere affekterte spill, bygger opp under følelsen av å være tatt med bakover i tid til Hollywoods storhetsdager. Vi følger den unge Ed Wood og hans kamp for finansiering av filmene sine. Han er en smilende, sjarmerende mann med talegaver og noen lure triks oppi ermet, og når han blir dumpet av kjæresten Dolores (Sarah Jessica Parker, pre-Carrie Bradshaw men med like stor dybde i rolletolkningen - ja, det var sarkasme) og erstatter henne med den tvers gjennom gode og støttende Kathy, klarer han å få gjennomført drømmene sine. Men like mye som en film om Ed Wood, er dette en film om hans vennskap med Bela Lugosi og dennes siste dager. Nå, noen timer etter at jeg så filmen, er det egentlig Landaus tolkning av Lugosi jeg tenker mest på. En ensom, eldre mann med narkotikaproblemer, en falmet og glemt stjerne som får en ny sjanse helt på slutten av livet.

 

Jeg syns ofte det er et problem med filmer om virkelige personer og hendelser at alt fokuset ligger på å vise hvordan det «virkelig» var. Det blir det sjelden veldig god film av. I tilfellet Ed Wood, derimot, har regissør og produsent Tim Burton og teamet hans kastet realismen over bord og tatt seg en del friheter. Resultatet er blitt en underholdende og godt fortalt historie som man ikke trenger å gå i «historisk dokumentar»-modus for å få glede av."

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

12.07.2015 00:09

Tromsø filmklubbs sommerkonkurranse på Facebook, nr. 4 - En film med Meryl Streep som hun IKKE ble nominert Oscar for:

 

"Hope Springs (2012)

 

OK, jeg skal innrømme at jeg hadde mine tvil her! Jeg mener, Meryl Streep og Tommy Lee Jones kan være så bra skuespillere de bare vil, men et gammelt ektepar som prøver å få dreis på sexlivet igjen er ikke verdens beste utgangspunkt for en film jeg har lyst til å se, og traileren fikk meg til å krympe meg. Å ikke se denne da den gikk på kino var en bevisst handling fra min side.

 

Men så tok jeg heldigvis feil! Joda, det er nok av pinlige øyeblikk å ta av, men de har alle en forklaring og en naturlig plassering som driver historien fremover. Og selv om man lett kan gjette seg frem til hvordan det går, og vi får den forventede happy endingen, så er veien dit ingenting å skamme seg over.

 

Det dreier seg altså om Kay og Arnold som har vært gift i 31 år, har voksne barn og et ekteskap som går nokså på autopilot. Soverom har de ikke delt på mange år, og noen fysisk nærhet er utenkelig. Kay er frustrert og ønsker seg noe mer, mens Arnold syns det er tryggest å la sovende hunder ligge. Han blir nærmest tvunget med på en ukes intensiv ekteskapsrådgivning, og gjennom motvillige samtaler og enda mer motvillige praktiske øvelser, begynner de å bli kjent med hverandre på nytt.

 

Jeg likte at det ikke var noe tårevått øyeblikk hvor de begge innså hvor feil de hadde tatt og at de elsket hverandre så høyt at alle problemer umiddelbart forsvant. I stedet viser filmen at det å redde et ekteskap kan være hardt arbeid, med mange mentale ørefiker og mange øyeblikk hvor man er på nippet til å gi opp. Tøffingen Tommy Lee Jones er troverdig som gammel grinebiter som har sine skjulte sider, og Meryl Streep viser nok en gang at hun har mange nyanser å spille på. Det var også veldig hyggelig å se Steve Carell i rollen som terapeut (stor fan av han siden Crazy, Stupid Love som fremdeles får meg til å le bare jeg tenker på den)."

 

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

11.07.2015 18:18

 Tromsø filmklubbs sommerkonkurranse på Facebook, nr 3 - en remake:



 

"A Fistful of Dollars (1964)

 

Clint Eastwoods debut på filmlerretet etter å ha vansmektet i flere år i TV-serien Rawhide. Dette er første film i Sergio Leones såkalte Dollar-trilogi (etterfulgt av For a Few Dollars More og The Good, The Bad and The Ugly), og kan muligens sies å markere starten på spaghetti-western-æraen (jeg aner ikke om det i det hele tatt er mulig å skrive det uttrykket grammatisk korrekt).

 

The Man With No Name (Eastwood) a.k.a. The Stranger ankommer en liten mexicansk grenseby hvor to familier ligger i en tilsynelatende endeløs konflikt med hverandre. Her er det muligheter for en smart mann med lynraske reflekser å tjene seg noen penger, og The Stranger spiller de to familiene ut mot hverandre mens han selv blir værende i midten. Når familiene omsider har utslettet hverandre for godt, forlater han byen med penger i lomma, like anonym som da han ankom.

 

Det er bortimot en majestetsfornærmelse å skulle anmelde denne filmen med bare noen få setninger. Men i stikkordsform: Eastwood på sitt beste (og sexy!), Leone på sitt beste, Ennio Morricones musikk som er stemningsskapende nesten til det latterlige, og hvorfor har jeg ikke sett denne filmen for mange år siden?

 

A Fistful of Dollars er en uoffisiell remake av Akira Kurosawas Yojimbo fra 1961."

 

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

08.07.2015 22:24

Anmeldelse nr. 2 av 10 til Tromsø filmklubbs sommerkonkurranse på Facebook:

 

(2) En film basert på en bok eller tegneserie: Bergenstoget plyndret i natt (1928)

 

Jeg er ingen stumfilmentusiast, men "Bergenstoget plyndret i natt" var det første norske forsøket på å lage påkostet spillefilm for det internasjonale markedet, og står dermed på min filmatiske bucket list. Det er en filmatisering av Nordahl Grieg og Niels Lies roman ved samme navn, og som tittelen antyder er det duket for dramatikk og spenning. I tillegg blir det både romatikk og komedie.

 

Den unge Tom Heiberg har to store ønsker: han vil bli reklamesjef for NSB, og han vil ha direktørens datter, Grete. Han blir ansatt, men bare på prøve, og Grete bare leker med følelsene hans og flørter uhemmet med rivalen, den kjekke Løyntnant Lund. I frustrasjon får Heiberg med seg kameratene sine på tidenes reklamestunt: de skal rane Bergenstoget, og på den måten skape blest om Bergensbanen så reklamejobben er sikret for all fremtid. Så vil kanskje Grete også innse at han er mannen for henne.

 

Som med alle riktig gamle flmer må man skru forventingene over på en annen kanal dersom man skal få noe glede av å se den. Jeg ble gledelig overrasket over at historien fenget og at jeg ble nysgjerrig på hvordan det kom til å gå til slutt. Selve ranet hadde noen spenstige trekk, og tidvis trakk jeg også på smilebåndet der det faktisk var ment å være morsomt. Men aller mest glede fikk jeg nok av å se en viktig bit av norsk filmhistorie. Jeg skjønner godt at folk strømmet til kinoene for å se denne filmen i 1928, og jeg skulle gjerne hatt en tidsmaskin så jeg kunne sett den sammen med dem.

 

Favorittreplikk: "Pengene eller livet!"

 

Filmen kan du se hos filmarkivet.no.






Kommenter her

0 Kommentarer

08.07.2015 12:46

Jeg går jo ikke på kino hver dag dessverre, men jeg ser og leser og tenker film nesten hele tiden. Denne bloggen er dedikert til film jeg har sett på kino, men jeg skal gjøre et unntak nå i sommer. Tromsø filmklubb har en konkurranse på Facebook som jeg deltar i (se her), og jeg har lyst til å dele bidragene mine med dere, så da gjør jeg det!



Konkurransen går på å velge ut filmer etter gitte kriterier, se dem og skrive korte anmeldelser. Det skal helst være filmer man ikke har sett før, så dette er et fint spark i baken til å utfordre seg selv litt. Kanskje du også vil være med? De som ser minst ti filmer er med i trekningen av en t-skjorte og gratis medlemskap for høstsemesteret. Konkurransen går frem til 25. august, og jeg har til nå sett to filmer. Her er bidrag nummer en.

 

"(1) En film med et tall i tittelen:

 

One Hour Photo (2002) forteller historien om den hjerteskjærende ensomme Sy (Robin Williams) hvis hele liv består i å fremkalle bilder i en fotobutikk. Han blir kjent med kundene sine gjennom bildene deres, spesielt én familie har han fulgt i mange år. Han syns han kjenner dem så godt at han drømmer om å være en del av familien. Etter hvert begynner skillet mellom drøm og virkelighet å viskes ut, og når familien støter på vanskeligheter, føler Sy at han må gjøre noe - med katastrofalt resultat.

 

Filmen balanserer mellom spenning og drama men lander egentlig ingen steder. Vi skjønner tidlig at det er noe med Sy, og vi vet allerede at dette kommer til å gå galt siden filmens første scene er at Sy sitter i forhør på politistasjonen. Spenningen kunne dermed ligge i hvorfor han er der, men de store trekkene av handlingen blir fort klare for oss. Mot slutten får vi vite om grusomme ting fra Sys oppvekst og familieforhold. Dessverre blir denne opplysningen bare brukt til en (for) enkel avslutning, istedet for å brukes til å gå litt mer i dybden.

 

På plussiden vil jeg nevne den fine bruken av farger! Den gangen vi sendte inn film til fremkalling kunne vi ofte oppleve å få tilbake dårlige kopier av bildene med altfor mye av én farge. Flere av scenene i filmen som fokuserer på Sy, har nettopp denne "fargefeilen". For mye gult, grønt eller brunt. Dette spiller på foto-temaet i filmen, men det understreker også at noe er galt med Sy og forbereder oss på det som kommer."

 

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

07.07.2015 00:39



Sett: 06.07.2015

Skuespillere: Channing Tatum, Jada Pinkett Smith, Elizabeth Banks, Andie MacDowell

Regi: Gregory Jacobs

 

Aller først:

Hvis du skal ha noen som helst mulighet til å komme deg gjennom filmen Magic Mike XXL, eller lese denne anmeldelsen, så må du legge fra deg fornuften mens det står på. OK? Bort med fornuften og så bare ta det for det det er. I noen minutter nå er det "Teit er greit!" som gjelder. Teit er greit! OK? Bra. Here goes.

 

Handler om:

Tre år har gått siden forrige gang vi møtte stripperne i Kings of Tampa. Mike har forlatt gruppa og startet egen bedrift, men når gutta dukker opp og vil han ham med til Myrtle Beach for en siste opptreden, klarer han ikke si nei. Filmen er en road trip som selvfølgelig ender med et spektakulært show i sluttminuttene.

 

På plussiden:

- Jeg savner Matthew McConaughey, men det var ikke så verst å få Jada Pinkett Smith istedet.

- Channing Tatum fortsetter å imponere. Han bærer denne filmen. Han klarer faktisk å gi karakteren Mike et slags innhold. Han får meg til å lure på hvordan det går videre med Mike, og ønske ham alt godt.

- Mye fine kropper å se på.

- Noen scener som var ment å være morsomme og som lykkes med det.

 

På minussiden:

- I motsetning til Mike er de andre stripperne bare skall uten noe inni (med Kevin Nash / Tarzan som mulig unntak).

- Tynn historie som skriker etter stram regi og klipp uten å få det. Det flyter ikke.

- Flere scener langs veien som sikkert skulle være sexy men bare ble forferdelig kleine. 

- Dask på fingeren til oversetteren som ikke visste at voguing er en type dans.

 

Terningkast: 3 - og at det ble såpass skyldes ene og alene Channing Tatum.

 

 

  




Kommenter her

0 Kommentarer

05.07.2015 14:13

 

Sett: 12.06.2015

Skuespillere: Chris Pratt, Bryce Dallas Howard

Regi: Colin Trevorrow

 

Joda, jeg fikk sett Jurassic World, jeg var til og med på premieren! Blogginnlegget kommer først nå, siden armen min hadde gått til streik og jeg trengte å spare den til  jobb. Nå har jeg derimot ferie og gjør hva jeg vil!

 

Handler om

Etter at alt gikk galt i Jurassic Park skulle man tro at noen hadde lært leksa si. Men her er vi tilbake på Isla Nublar og parken er gjenoppstått med enda større attraksjoner i form av fornøyelsesparken Jurassic World. De to brødrene Gray og Zach resier alene til øya for å tilbringe kvalitetstid sammen med tante Claire. Hun er en av sjefene i parken og travelt opptatt, så hun overlater guttene til assistenten sin som de raskt stikker av fra. Så bryter den aller farligste av dinosaurene seg ut av innhegningen sin og bestemmer seg for å drepe alt som ser ut som det rører på seg. Tante Claire må motvillig alliere seg med dinosaureksperten Owen for å redde guttene, seg selv og det som er igjen av liv på øya.

 

Pluss og minus:

- Jeg satt ikke i åndeløs spenning, men dette var fin underholdning. 

 

- Selv om den opprinnelige Jurassic Park var en godt laget film, så ville den ikke ha skrevet seg inn i filmhistorien på samme måte hvis ikke det var for at den kom med noe helt nytt. Denne wow-faktoren har ikke Jurassic World å støtte seg på, selv om de har vært ganske flinke til å bygge videre på den opprinnelige ideen. Dermed blir det vanskelig å lage noe stort mer enn en kombinert mimrefilm for de voksne og plankekjørende spenningsfilm for de små. Akkurat det har de klart ganske bra. Jurassic World holder på spenningen helt frem selv om den ikke fikk meg til å sitte naglet i kinosetet med åndenød. Og der jeg i går ga fra meg et "Ja, ja..." i negativ forstand etter Terminator Genisys, kunne jeg spandere på meg et smil til rulleteksten etter Jurassic World.

 

 Terningkast: 4

 

 

 




Kommenter her

2 Kommentarer

05.07.2015 01:46



Sett: 04.07.2015 i 2D

 

Med: Arnold Schwarzenegger, Jason Clarke, Emilia Clarke, Jai Courtney

 

Huffda, dette var en skuffelse. Det tok ikke mange minuttene før jeg begynte å vri meg i setet, og jeg skjønte ikke helt hvorfor før jeg kom på Lars Ole Kristiansens anmeldelse for Montages og koblingen har gjør mellom filmens svakheter og regissør AlanTaylors bakgrunn fra TV. Jeg er i utgangspunktet ingen fan av TV-formatet, det være seg film eller serier. Når jeg så får servert TV-film i kinosalen, er det ikke rart at jeg begynner å vri meg. Les gjerne Kristiansens anmeldelse her, den er vel verdt noen minutter av din tid. 

 

For meg ble filmen et stort gjesp og en enda større skuffelse, siden jeg liker tanken bak serien og har kost meg med det meste av det som er laget før. De få plusspoengene jeg gir, går til

1) Arnold, for å være en kul dinosaur (billedlig talt)

2) Enkelte morsomme scener som fikk meg til å le hjertelig

...og det var det hele.

 

Terningkast: 2

 

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

08.06.2015 00:08

Sett: 07.06.15 (2D)

 

 

Skuespilllere

Dwayne Johnsons muskler

 

Handler om:

Jordskjelv med påfølgende tsunami langs vestkysten av USA.

 

På minussiden:

Ja, her er det litt å ta av. La meg nevne (i ikke-prioritert rekkefølge):

- Snerten dame som blir møkkete og full av sår og kutt i møte med katastrofen, men som har feilfri hud og sminken på plass igjen like etterpå.

- Samme dame som er med i helikopter, bil og fly for å redde datteren sin fra katastrofen, og syns dette er et naturlig tidspunkt å diskutere skilsmissen med eksen.

- Tenna til Hugo Johnstone-Burt (Ben), hva i himmelens navn? Har han gebiss i overkjeven eller hva?

- Svulstig og insisterende musikk.

- Svulstig dialog.

- Bruken av det amerikanske flagget i sluttscenen.

- etc.

 

På plussiden:

- Jeg lo litt da Ollie sa han gledet seg til å bli 20 år.

- Litt artig å se vestkysten av USA knuses i fillebiter, og det sier jeg ikke fordi jeg har noe imot USA generelt eller California spesielt. Men jeg lot meg imponere av spesialeffekt-teamet.

 

Terningkast: 2 (muuuuligens 3)

 

Hva syns Birger og Collin?

Birger her

Collin her

 







Kommenter her

0 Kommentarer

07.06.2015 16:57

Sett: 05.06.15

 

 

Skuespillere:  Melissa McCarthy, Jason Statham, Jude Law

 

Handler om: 

CIA-agenten Susan så for seg et spennende liv da hun ble agent. Nå innser hun at hun har tilbrakt de siste ti årene av sitt liv foran en pc i en anonym støttefunksjon for agentene som er ute i oppdrag. Så blir alle de operative agentenes identitet avslørt, og frustrerte Susan insisterer på å endelig brukes som noe mer enn en lavstatus skrivebordsagent. Hun blir sendt ut i felten for å oppspore en atombombe før den kan brukes til å utslette New York. 

 

På plussiden:

1) Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke se denne, siden traileren ga inntrykk av en nokså dustete film. Heldigvis leste jeg Birger Vestmos anmeldelse, og bestemte meg for at jeg måtte gi filmen en sjanse. For dette er en morsom film! Melissa McCarthy er en god komiker, jeg aner ikke hvordan hun gjør det men det blir aldri for mye, aldri påtatt morsomt, og ikke platt. Jeg har inntrykk av at hele kinosalen var enig med meg, for vi var temmelig synkrone på latteranfallene underveis. 

2) Jason Statham har sjølironi! Så gøy å se ham harselere med sin egen actionskuespiller-status! Spesielt en scene hvor han og McCarthy står og skjeller hverandre ut, bare centimetre fra hverandre, og i et mikrosekund ser du at han holder på å knekke sammen i latter (men han tar seg inn igjen). 

3) Downton Abbey-referansen.

4) Miranda Hart som Susans bestevenninne, tullete på grensen til det dumme, men holder seg akkurat på rett side. 

5) Humoren minner meg litt om Bridesmaids (min anmeldelse her og her), og det er vel ingen tilfeldighet siden den også ble regissert av Paul Feig. Flere Feig/McCarthy-filmer tas imot med takk!

 

På minussiden:

1) 50 Cents cameo. Jeg så poenget da han sto på scenen og ble brukt som avledningsmanøver, men for øvrig var det en noe pinlig opptreden.

2) Det tok noen minutter før filmen "satt seg" og begynte å bli morsom. 

 

Terningkast: 4 (tett oppunder femmeren)

 

Hva syns Birger og Collin?

Birger her

Collin her

 







Kommenter her

1 Kommentarer

06.06.2015 21:53

 



I dag fikk jeg være med da Stina tok  med barnebarnet mitt på kino for aller første gang. En stor dag!

 

Vi var på Verdens Beste 2015 - Tromsø Barnefilmfestival, for der er noen av forestillingene tilpasset barn helt ned til to år. Håkon er to (nesten tre!) år og klar for de her kinogreiene som mormor maser om hele tiden. Vi valgte Elias, som dere sikkert kjenner fra NRK. Det var ikke én lang film men derimot fem vanlige Elias-episoder i rekkefølge. Det ble kanskje litt mye for en voksen mormor, men Håkon fulgte oppmerksomt med helt til det var slutt. Og da lysene ble slått på igjen, så Håkon akkurat like forvirra ut et øyeblikk som det jeg pleier å gjøre når jeg har levd meg inn i en film på kino, før han smilte bredt. Jeg kan ikke si annet enn at her er det kraftig genmateriale i virksomhet og at dette lover godt!

 


eliasklubben.no



 




Kommenter her

0 Kommentarer

26.05.2015 00:49

Sett: 25.05.15 på Cinemateket

 




Skuespillere:

David Oyelowo, Carmen Ejogo, Oprah Winfrey

 

 

Det er rett før sengetid så dette bli en kort omtale. Forsåvidt passer det bra, siden Selma ikke var en film som vekket de store film-følelsene i meg i hverken den ene eller andre retningen. Som film var den sånn ca. midt på treet.

Det er det som er problemet med denne type filmer - dokumentarfiksjoner eller semidokumentarer eller hva man nå skal kalle det. Filmer som gjengir historiske hendelser, men i spillefilmformat. Ikke en dokumentar, men heller ikke en ren spillefilm. Har du en sterk historie du vil fortelle på denne måten (og det har Selma), så blir fokuset liggende på historien, alt annet blir sekundært. Og da blir det sjelden god film.

Men historien som Selma forteller, er alt annet enn middelmådig. Det er historien om den svarte borgerrettighetsbevegelsen på sekstitallet, om Martin Luther King Jr. og om den store protestmarsjen som gikk fra den lille byen Selma i Alabama til delstatshovedstaden Montgomery. Det er en viktig bit historie som fortjener å bli fortalt på alle mulige måter, og jeg tok meg i å tenke underveis at "denne filmen burde alle se". Ikke fordi det var en god film, men fordi den viser en viktig bit verdenshistorie.

 

 




Kommenter her

3 Kommentarer

25.05.2015 00:25

Sett: 24.05.15

 

Steike være, jeg kan ikke huske at jeg noensinne har blitt så fysisk sliten av en film!

 

Dette er en to timer lang maraton fylt av galskap, og ikke ett sekund er overflødig. Denne filmen har alt jeg ønsker meg:

- En enkel (men ikke for enkel) og engasjerende historie det gode seirer og slemmingene får som fortjent

- Interessante og til dels overraskende karakterer ( for eksempel gamle bestemødre som kjører motorsykkel og håndterer våpen som de var født med dem i hendene)

- En regissør som ikke tenker at spesialeffekter og eksplosjoner er alt som trengs for å lage god action-film 

 

- Og tro det eller ei, men oppi alt volden og galskapen fikk jeg faktisk klump i halsen av sluttscenen.

 

Jeg var litt bekymret da jeg hørte at det var Tom Hardy som skulle spille Mad Max denne gangen. Jeg så liksom ikke helt for meg hvordan akkurat han skulle klare å ta videre Mel Gibsons opprinnelige figur. Men så er det ikke det Hardy prøver på heller. Han gjør Mad Max til sin helt egen greie. Ikke smører han på ekstra i redsel for å bli overskygget av Charlize Theron heller, smartingen. Det kunne han fort ha blitt om han følte behov for å markere territorium. Istedet toner han det hele ned, og blir en mye større karakter enn han ellers kunne blitt.  Det er flere som har sagt at dette egentlig er Theron sin film, og jeg skjønner hva de mener. Men jeg er ikke enig. Hun og Hardy spiller hverandre gode. 

 

Jeg kjenner jeg bobler litt over her!

 

På minussiden: 

Ingen verdens ting!

 

På plussiden:

Alt jeg har nevnt så langt, and then some.

 

Terningkast: Årets første sekser!

 

Hva syns Birger og Collin?

Collin her

Biger her

 





Kommenter her

2 Kommentarer

24.05.2015 00:45

 

Sett: 23.05.15

 

Skuespillere:

George Clooney, Hugh Laurie, Britt Robertson

 

Handler om:

Ja, si det? Verdens fremste hjerner/genier har gått sammen og skapt en perfekt verden i en annen dimensjon, og ungjenta Casey får et kort glimt av den og vil tilbake dit. Hun får hjelp til å oppspore Frank, en godt voksen mann som er den eneste som kan hjelpe henne. Men så viser det seg at vår verden kommer til å gå under om 58 dager, og sjefen i den andre dimensjonen vil ikke hjelpe Casey og Frank å redde den selv om han kan. Så Casey må trø til.

 

På minussiden:

1) Lenge siden jeg har sett en film med så mange logiske brister og kameler som må spises.

2) Britt Robertson er ingen spesielt god skuespiller

3) En aaaltfor lang sekvens fra Franks barndom.

4) Hvordan i all verden fikk denne filmen 11-årsgrense?? Hva var skummelt og potensielt skadelig for barn her?! Og hvordan kunne den bli satt opp klokka 21 på en lørdagskveld? Dette er en BARNEFILM. Har du en åtteåring som har lyst til å gå på kino, så go for it. Hvis ikke: styr unna (eller be warned). (Edit: Det er et slagsmål inni her som ender med at en veldig menneskeliknende robot får hodet revet av. Regner med at det var det som satte aldersgrensa opp.)

5) Ikke bare er det en BARNEFILM, det er en MIDDELMÅDIG barnefilm som har lite på kino å gjøre, dette er en type film jeg ville vært forberedt på om noen tvang meg til å se på en av de ikke-norske barnekanalene på tv.

 

På plussiden:

1)  Hugh Laurie var ikke så verst som bad guy.

2) Jeg humret litt ved enkelte anledninger.

3) Forsvarsverket som Frank har satt opp i huset (og som du ser nesten alt av i traileren over) var litt artig.

4) Fremdeles bedre enn å se på Grand Prix.

 

Terningkast: 2 (men hadde jeg visst på forhånd at det var en BARNEFILM så ville jeg kanskje strukket meg til en treer)

(Disclaimer: jeg har ikke noe mot barnefilm! Men den skal ikke være forkledt som noe annet)

 

Hva syns Birger og Collin?

Birger: Den har han ikke sett!

Collin: Ikke han heller.

 





 




Kommenter her

1 Kommentarer

15.05.2015 21:53

 

 

Sett: 15.05.15 (Cinemateket)

 

Skuespillere: 

Bill Murray, Melissa McCarthy, Naomi Watts, Jaeden Lieberher

 

Handler om: 


 Den hardtarbeidende alenemoren Maggie flytter til et nytt nabolag for å komme lengst mulig vekk fra eksmannen sin. I nabohuset bor Vincent, en sur og grinete mann som tilsynelatende ikke har orden på noen ting i livet sitt. Livet gjør noen av sine ikke uvanlige sprell, og Maggie befinner seg plutselig i en situasjon hvor hun ansetter Vincent som barnevakt for sønnen sin, Oliver. Vincent endrer ikke på livsstilen sin bare fordi han plutselig har ansvaret for en liten gutt, og Oliver lærer en del ting han nok burde vært spart for en stund til. Men etterhvert som Oliver, og vi, blir kjent med Vincent, skjønner vi at han ikke er fullt så slem som han liker å gi inntrykk av. 

 

Når jeg leser det jeg skriver ser jeg at historien er nokså standard. Det som gjør at den heves over det middelmådige, er summen av veldig mange gode deler. For eksempel skuespillerne, alle sammen, som både vinner meg hver for seg men også har kjemi seg imellom. Bill Murray bekymret meg litt i starten, siden "gretten gammel gubbe"-karakteren hans har vært gjort flere ganger før, men så gjør historien at Vincent får delvis utvikle seg og delvis vise flere sider av seg selv. Jeg innrømmer glatt at jeg måtte opp i øyekroken og tørke litt da Oliver holdt innlegget sitt om nåtidens helgener. 

 

Og så deilig det er å se Melissa McCarthy i en film hvor vekten hennes ikke brukes som et poeng hverken for latter eller gråt! 

 

På minussiden:

1) Dyr hører ikke hjemme på film, og hesteveddeløp er noe føkkings svineri!

 

2) Naomi Watts' østeuropeiske aksent. Jeg lot meg ikke overbevise (men ikke sånn at det var plagsomt på noen måte)

 

På plussiden:

Absolutt alt annet!

 

Terningkast: 5+  (klar sekser uten hesteveddeløpene)

 

Hva syns Birger og Collin?

Birger: Sendte Sigurd istedet, tullingen.

Collin: Joda!


Møt Daka, a lady of the night (og det betyr vel at hun jobber om kvelden...?)

 




Kommenter her

2 Kommentarer

11.05.2015 23:01

 

Sett: 11.05.15 - Cinemateket

 

Handler om:

Charlotte lever på overflaten. Hun er søt og snill og flink, hun smiler og ler. Så får hun kontakt med halvbroren sin, Henrik, han som hun bare har visst om men aldri møtt fordi han ble igjen i Sverige da deres felles mor reiste fra ham før Charlotte ble født. Nå har han flyttet til Oslo. Følelsene tar overhånd, alle typer følelser; sinne, sorg, vennskap, kjærlighet og lyst, og Charlotte og Henrik innleder et forhold. I løpet av noen høst- og vintermåneder sjonglerer Charlotte det mer og mer destruktive forholdet til Henrik, det stadig vanskeligere forholdet til en mor som alltid må være i sentrum (selv i begravelsen til sin mann og Charlottes far), og et vennskap som ikke takler at Charlotte forandrer seg. 

 

På plussiden:

1) Etter en sammenhengende rekke av reine underholdningsfilmer er det manna for sjelen å se en film som vil noe mer.

 

2) Jeg trodde først jeg ikke likte Ine Marie Wilmann i hovedrollen, men så gikk det opp for meg at det er karakteren Charlotte jeg ikke liker og at Wilmann fremstiller henne suverent. Etter hvert som Charlottes fasade begynner å slå umerkelige sprekker, følger Wilmann opp med like (nesten) umerkelige endringer i fremstillingen av henne. Det er Charlotte som lever på overflaten, ikke Wilmann som spiller uten dybde. De gangene vi får se ansiktet til Charlotte når hun ikke blir sett på (av de andre karakterene), faller masken. Og det uten at det blir overspilt.

 

3) Det kunne vært så lett å caste en typisk filmkjekkas i rollen som Henrik, for å gjøre det enkelt for oss å skjønne hvordan Charlotte kan få seksuelle følelser for ham. Istedet får vi Simon J. Berger og et bonus-lag i historien. Henrik er ikke spesielt pen og kjekk. Derfor blir det ekstra sterkt når de to første gang river klærne av hverandre og Henrik TAR Charlotte, og jeg mener TAR. Det er ikke noe ømt og vakkert over den første gangen, det er det egentlig ikke noen av gangene. Tvert imot er sex-scenene preget av brutalitet og råskap og (til slutt) vold. Jeg skjønner - nei, jeg kjenner med hele meg - hvordan Charlotte rives ut av det søte og snille og endelig føler noe med hele kroppen. Endelig kjenner at hun lever, at kroppen hennes er levende. Og det kan være både deilig, skremmende, og forferdelig trist. Ikke minst fordi han som får henne til å føle alt dette, er hennes egen bror.

 

4) Jeg liker hvordan regissør og manusforfatter Anne Sewitsky lar slutten være åpen, i hvert fall oppfatter jeg den som det. Når Charlotte og Henrik omfavner hverandre i siste bildet, kan det bety at de har kommet seg over galskapen og er klare til å ha et godt, nært  og ikke-seksuelt søskenforhold. Men det kan også bety at de har hatt lang nok tid fra hverandre til å innse at de ikke vil gi slipp på det de hadde, uansett. 

 

På minussiden:

Vel, noe må det jo være siden jeg ikke vil trille sekser på terningen. 

 

1) Det var noen perioder hvor jeg syns det ble litt kjedelig, det skjedde ikke nok eller jeg skjønte ikke hva Sewitsky prøvde å vise meg. 

 

2) Jeg blir irritert når jeg ser filmer hvor rollefigurene gjør helt opplagt dumme ting. Som å ta med seg halvbroren sin til sykehuset midt på natta for å presentere han for sin døende far. Eller som når Charlotte stjeler halskjedet, arvestykket, som venninnen får i bryllupsgave fra sin svigermor. Jeg blir vel egentlig bare irritert fordi jeg vet at det finnes mennesker som gjør sånne ting. Men jeg begynner å bli lei av å se det på film.  Charlotte hadde ikke behøvd å være så dum.

 

Terningkast: 5

 

Hva syns Birger og Collin?

Birger: Tja

Collin: Den har han ikke sett!

 




 

 

 




Kommenter her

0 Kommentarer

10.05.2015 01:54

 

 

Sett: 03.05.15 og 09.05.15

 

Handler om:

Iron Man får tilgang på teknologi som gjør det mulig å lage kunstig intelligens. Han skaper den endelige fredsbevarende styrken i Ultron, en AI som skal sikre Jorden når de utenomjordiske kommer tilbake for å ødelegge oss. Men Ultron ser at den eneste muligheten til fred ligger i å utrydde menneskeheten, og Avengers-teamet må nok en gang samles for å redde verden.

 

På minussiden:

1) Jeg savner en rødere tråd gjennom filmen. Historien sklir ut i alt mulig, først er det kampen om Septeret hvor tvillingene introduseres, så er det Natasha og Bruce, så er det historien om hvordan Ultron blir laget, og så kampen for å overvinne han - der vi blir introdusert for Hawkeyes familieliv, og så kommer Vision, og så er det evakueringen av Sokovia som er en liten historie i seg selv, og så dukker SHIELD opp, og... Skjønner? Jeg tror filmen hadde blitt bedre av å fokusere på færre elementer.

 

På plussiden: 

1) Jeg elsker action-scenene! Særlig bruken av slow motion, som løfter masseslagsmålene fra wow  til WOW!!

 

2) Maximoff-tvillingene. Jeg hadde lest god-ord om dem på forhånd, og ble litt "meh" da de dukket opp for jeg syns de var ganske kjedelige til å begynne med. Men i det øyeblikket de **SPOILER ALERT!** går over til den andre siden og slåss mot Ultron, blir de veldig interessante. Synd at Pietro døde, men glimrende at Wanda tydeligvis blir med videre.

 

3) Scarlett Johansson er etter hvert blitt så tøff at jeg gliser fra øre til øre.

 


Scarlett Johansson OG slow motion SAMTIDIG!

 

4) Humoren i filmen funker!

 

5) Paul Bettany som Vision, nydelig fremstilt oppi alt testosteronet.

 

Terningkast: 4+

 

Hva syns Birger og Collin?

Tja - Jadda!

 

 




Kommenter her

5 Kommentarer

07.05.2015 22:39

 

Sett: 07.05.2015

 

Skuespillere:

Orson Welles, Edward G. Robinson, Loretta Young

 

Handler om:

En tidligere nazi-forbryter som har rømt fra Europa og skapt seg en ny identitet i en småby i USA. Men akkurat idet han er sikker på at han har greid å unnslippe fortiden, dukker en tidligere medskyldig opp - tett fulgt av en utsending fra krigsforbryter-kommisjonen.

 

Pluss og minus:

Det var i anledning gårsdagens hundreårsdag for Orson Welles' fødsel at alle landets Cinemateker viste The Stranger i kveld. Orson Welles var både regissør, manusforfatter, skuespiller og mange andre ting relatert til film og tv, en usedvanlig produktiv mann men kanskje aller mest kjent for filmene Citizen Kane og The Third Man. The Stranger var ny for meg, og jeg satte stor pris på å ha fått sett den i en kinosal istedet for hjemme istua.

 


Edward G. Robinson og Billy House

 

Enhver filmepoke har sitt eget språk, og skal man vurdere en film fra 1946 så må man koble om fra dagens til datidens filmspråkbruk. Det krever altså litt hjernevirksomhet å gå rett fra Run All Night til The Stranger. Jeg tror heller ikke at jeg er i stand til å koble om 100%. Med det klart for oss vil jeg si at The Stranger hadde en del dårlig skuespill, skingrende og forstyrrende musikk, og en rimelig tynn og forutsigbar historie. Det var minusene. På plussiden vil jeg trekke frem bruken av lys, som var så tidvis deilig at jeg hadde kommet til å legge merke til det selv om jeg ikke hadde vært interessert i sånt i utgangspunktet. På plussiden er det dessuten en solid hovedrolle i Edward G. Robinsons skikkelse. Han spiller etterforskeren som jakter på nazi-forbrytere, en klassisk piperøykende detektivskikkelse i hatt og frakk som støtter seg mer på sin logiske sans enn på fysiske prestasjoner. Målt mot Robinson blir både Welles (nazisten) og Young (dennes nybakte hustru) teatralske og uekte. 

 

Filmen har en dramatisk slutt, som dessverre blir noe ufrivillig morsom nettopp på grunn av denne (etter mitt språkøre) teatralskheten, men også fordi vi lenge har skjønt hvordan det kommer til å gå. Det er mulig at kinopublikummet i 1946 satt i åndeløs spenning i sluttminuttene, men for meg blir det mer et spørsmål om å huske at man ser en klassiker og at det i seg selv er bra. Jeg forlot Verdensteatret i godt humør og kunne hake av nok en film på lista mi. 

 

Terningkast: Var ikke oppfunnet i 1946, så vidt jeg vet.

 


Nazi-slemming får snart nærkontakt med et sverd

 

 

 




Kommenter her

2 Kommentarer


hits